SUNN FART I FJØSET

 

Ekte kyllinger stikker av. Det skal de gjøre. I det du setter foten innenfor kyllinghuset, piler Hubbard-kyllingene avgårde i full fart så halmen spruter. Som om du var en rev på nattlig raid. 

Det er varmt i fjøset. Nesten 30 grader. Det stikker litt i nesa av støv og lukt fra 13000 kyllinger. Etter et halvt minutt, omtrent når ørene har justert seg til den skingrende kaklingen, begynner kyllingene å komme tilbake. De flokker seg rundt føttene dine. Plukker på skolisser, napper i buksebeina dine, før de tripper  tilbake til det de drev med før du kom inn i huset.

Hubbard i fjøs2.jpg

Det er alltid spesielt å oppleve hvor maten vi kjøper i butikken faktisk kommer fra. Enten det er pølser, grønnsaker eller fisk. Virkeligheten er virkelig. Den lukter, på godt og vondt. Det er som regel både mindre romantisk og mer håndfast enn man tror.

Kyllingfjøset var faktisk hyggeligere enn jeg hadde forventet. Selv om vi besøkte levende vesener som skulle til slakteriet samme dag.

Kyllinger er det dyret vi spiser aller flest av i verden. Alle vet at de ikke fanges i villmarken. Det er ingen som tror at kylling produseres som ferdig filet. De er nødt til å fødes, leve og dø et sted. Og det gjør de kun for at mennesker skal spise dem. Alle vi som fortsatt er kjøttetere, må ta det med i beregningen.   

Men også dyr som skal bli mat, har krav på et verdig liv.

Jeg har alltid tenkt at det handler om hvordan de har det. Hva de spiser. Hvor store arealer de kan boltre seg på. Om de får se dagslys eller ikke. Jeg har tenkt på burhøns. På griser uten plass til å røre på seg. Jeg har tenkt villsauer. På frittgående verpehøner.

Jeg har ikke tenkt på at selve dyrerasen kan være problemet, at dyrene ikke har det bra fordi de er avlet til noe som aldri kan ha det bra.  

Da vi fikk besøk av Dyrevernalliansen på kontoret, begynte vi å glede oss til å jobbe med Hubbardkyllingen. De fortalte hvordan den vanlige masseproduserte kyllingen, den som heter Ross 308 har det. Hvordan den har for tunge bryst, for svake lårmuskler og for høy dødelighet. Det hjelper ikke å bo i et palass om du er en krøpling som lider. 

Dyrevernalliansen har tenkt: "Hvordan får vi bedret hverdagen for flest mulig individer på kortest mulig tid?" Det var hverdagskyllingen som hadde størst forbedringspotensiale. Løsningen ble Hubbard.  

Nå har Rema 1000 og Norsk Kylling byttet ut Ross 308 med Hubbard 787. Den nye rasen vokser saktere, lever lengre, er mindre syk, fordi den er mye mer aktiv enn den kyllingen de har brukt før. Hubbard er en sunnere fugl. Den er en tøffere fugl. Den en overlever. 

–Hubbarden er artig å holde på med fordi han er så livlig og robust. Det er en fin opplevelse å gå i fjøset, sa kyllingbonde Ola Gimse, på Gimse gård i Melhus.

–Hubbarden er artig å holde på med fordi han er så livlig og robust. Det er en fin opplevelse å gå i fjøset, sa kyllingbonde Ola Gimse, på Gimse gård i Melhus.

 

Vi møtte kyllingbønder som fortalte at de syns det var så mye hyggeligere å være kyllingbonde nå med den nye kyllingen. De hadde vært skeptiske til en kylling som vokser saktere, lever lengre og krever mer stell. Hvordan ville det gå med økonomien i det? 

Men nå var de omvendt. En ting var at det var mye mer aktivitet i fjøset. At det var livligere. En annen ting var at nå trengte de ikke begynne hver morgen med å plukke døde kyllinger. 

Det er jo bedre både emosjonelt og økonomisk. 

Jeg måtte jobbe hardt for å få tak på Hubbardkyllingen. Fotograf Marte skulle ta bilder av kyllingene. Dag Vidar skulle filme. Så jeg forsøkte å finne de peneste, tøffeste typene. Men en 50 dager gammel Hubbard, springer fort (i motsetning til en jevngammel Ross 308), og kan fint flakse et par meter bortover i kyllinghuset.

Jeg kunne kjenne kyllinghjertet slå litt raskere når jeg først fikk tak i en. Men etter kort tid, roet den seg og fant seg til rette i armene mine. Og når jeg plasserte den på høyballene foran kamera, ble den stående og kikke interessert mot linsen og plukke i halmen. Etter en stund, når den var lei av å stå modell, hoppet den kjekt ned på gulvet igjen og begynte å briske seg mot kameratene sine.

Du skulle nesten tro den var litt stolt av å bli posterboy for bedre dyrevelferd i kyllingkjøttdisken. 

 

Hubbard i fjøs3.jpg
 
 

I BEGYNNELSEN VAR FJELLET, OG FJELLET VAR KOLSÅSTOPPEN

 
 

Alle klatrehistorier begynner med et fjell. Sånn må det være, for klatringens objekt kom før subjektet. Fjellet ble formet i tidens kjeller, av varme fra jordens indre, av tyngde fra dens iskapper, av elver og vind og sol og regn. I millioner av år sto det der uten at noen klatret i det. Fjellet fantes, men ikke forestillingen om at det kunne bestiges.

På Kolsås i Bærum kommune utenfor Oslo finnes et slikt fjell, en kolle som stikker opp i et flatt og godlynt jordbrukslandskap. Det er ingenting alpint over Bærum kommune, og toppen er ikke høy i den store sammenheng. Men den er høy i forhold til landskapet rundt, og det er det eneste som betyr noe. Den ligger der som et hint til menneskene rundt den, en antydning og en påminnelse. Toppen er enkelt tilgjengelig via skogsstier fra tre himmelretninger. Herfra kan alle nå den og nyte utsikten, men fra den fjerde himmelretningen, sørøst, kan den kun bestiges vertikalt. Derfor lå det i kortene at det ville komme en dag da noen fant ut at det var nettopp det de skulle gjøre, klatre opp fjellets bratteste side, velge den vanskeligste veien mot toppen nettopp fordi den fantes, og det er på dette historiske punktet at fortellingen om Kolsås-klatringen begynner. 

 

Den første bestigningen av Kolsås fant sted høsten 1904, og det er i seg selv talende for norsk klatrehistorie at klatrere fra Turtagrø-miljøet vender oppmerksomheten mot en kolle i Bærum. Denne høstdagen tok Henning Tønsberg sr., Therese Bertheau, Ingeborg Tandberg og Kristian Tandberg toget fra Vestbanen stasjon i Oslo og den korte veien ut til Sandvika. Derfra gikk de til fots mot Kolsåstoppens sydside. Området var ikke bebygd som det er i dag – kun et par gårder og noen småhus lå spredt rundt i landskapet. Med seg hadde de spikerstøvler og hampetau – ikke noe mer. Med dette utstyret gikk de løs på Nedre sydstup via den ruta som senere ble kjent som Kålbladet, og Øvre sydstup via Bratteggen.
På dette tidspunktet hadde tre av de fire klatrerne allerede besteget Store Skagastølstind. De dro altså fra noe veldig stort til noe veldig lite, og i dette enkle faktum ligger en sannhet som peker framover mot stiftelsen av Kolsås Klatreklubb mange tiår senere: Evnen til å ha to tanker i hodet samtidig, til å verdsette og anerkjenne at klatring kan utføres på ulike måter og i vidt forskjellige omgivelser, uten at man av den grunn trenger å stille det ene opp mot det andre.

Henning Tønsberg og Kristian Tandberg var glade amatører, generalister innenfor klatresporten, frisinnede og åpne for det meste, så lenge det involverte et fjell. Hvis man skal dømme etter deres beskrivelser av førstebestigningen på Kolsås, er det ingenting som tyder på at den sto tilbake for andre klatreopplevelser de tidligere hadde hatt.
Kristian Tandberg har selv beskrevet hvordan denne dagen forløp. Dagen i forveien ringte han Henning Tønsberg:

 

Hallo! Du må bli med på Kolsås imorgen. Det er frk. Bertheau og en søster av mig. Vi tar 9.15 til Sandvika ... Det er bra, ta det med, jeg har jo mitt, men når vi er 4, kan jo et tau være for lite. Vel møtt da!

Tønsberg takket ja til invitasjonen, og dagen etter sto de fire ved foten av fjellet.

Henning Tønsberg hadde fått klatreinteressen videreført fra sin far, Henning Bødker Tønsberg. Han var apoteker av yrke, men på fritiden drev han både som naturfotograf og skribent, blant annet for Den Norske Turistforening. Mest kjent var han imidlertid for klatringen sin, og i 1908, fire år etter at han besteg Kolsås for første gang, skulle han bli en av stifterne av Norsk Tindeklub, og klubbens aller første leder.
Therese Bertheau besteg over 30 fjelltopper i løpet av sitt liv, mange av dem som første kvinne. Bertheau var en av de store pionerene i Turtagrø-miljøet, hun var en meget habil klatrer og deltok på flere ekspedisjoner med datidens fremste klatrere, deriblant William Cecil Slingsby. Men denne høstdagen i 1904 befant hun seg altså på Kolsås sammen med Henning Tønsberg, Kristian Tandberg, og sistnevntes søster, Ingeborg.

Henning Tønsberg beskriver førstebestigningen av Kolsås slik:

 

Uten å foranstalte større opløp, utstyrt som vi var – med de den gang selvsynte – spikerstøvler, tau og otte miner, rakk vi snart op over uren i Kolsås. Vi var på rekognosering og slanget oss frem langs den snaue passasjen mellem krattet og bergveggen. «Se her, mellem trærne der rekker vi op på den platten, og videre op ser det ut til at vi kan komme i sprekken på innsiden av den svære, loddrette blokken. Så kom tauene frem og Tandberg smøg sig op mellem trestammer og grener. (...) Spikerstøvlene skraper i fjellet, litt jord og småstein sildrer ned og tauet går langsomt ut. Det er næsten intet å se, vegetasjonen er for tett. Men skrapningen fortsetter. (...) Vi skimter ham såvidt, en 10-15 m over oss. «Hvordan ser det ut?» «Vet ikke ennu, få litt tau.»
Han forsvinner og det blir stille der oppe. Nu hører vi småstein slå i uren på utsiden av blokken. Tauet er lenge rolig, så glir det sakte ut igjen, stanser, glir igjen. Vi er rasende spent, det minker på tauet og vi er så helt utenfor. (...) Det må være høit og vrient, alt dette tauet og timer er gått nu. (...)
Da hører vi svakt, høit oppe fra: «Ferdig. Du Tønsberg får gå op fra blokken og damene videre derfra. Har glimrende forankring, men først tar vi sekkene.»

 
«I begynnelsen var fjellet» er historien om Kolsås Klatreklubbs første 50 år, skrevet av Torbjørn Ekelund, illustrert med arkivfotos og nye bilder tatt av fotograf Kjell Ruben Strøm. Boken er designet av Kristin Sauge.

«I begynnelsen var fjellet» er historien om Kolsås Klatreklubbs første 50 år, skrevet av Torbjørn Ekelund, illustrert med arkivfotos og nye bilder tatt av fotograf Kjell Ruben Strøm. Boken er designet av Kristin Sauge.

ØKOHØNA KOM FØRST!

 
Jeg er et egg. Et økologisk egg. Det vil si at jeg er verpet av en økologisk høne. Ja, jeg kan avsløre det nå: Det var høna som kom først. Og høna her på den økologiske eggegården har det litt annerledes enn andre verpehøner. Det er ikke lov å ha økologiske høner i bur. De som kalles frittgående høns, bor fortsatt i et litt romsligere bur. Men de økologiske hønene har det enda friere. 

VI heier på de økologiske bøndene. Men for den som ikke vet hvordan den økologiske maten er produsert, er det ikke så åpenbart å velge økologisk melk eller egg. 

Det er alltid best å vite hvorfor grønt er godt.

Etter å ha jobbet med de økologiske bakerne til Godt Brød var det hyggelig å høre at Rema 1000 ville satse stort på økologi. Men det er ikke nok bare med økologiske varer i butikken. Rema 1000-kundene trenger også å lære om hvordan økologisk mat blir produsert, hvorfor det er bra for klima, kropp og samvittighet, og hvordan de kan ta grønnere valg i hverdagen.

Det er vi stolte av å få hjelpe dem med. 

IBY lager bakgrunnsartikler, reportasjer, intervjuer, småfilmer og forbrukerstoff om økologi og dyrevelferd til deres egen hjemmeside og sosiale medier. Men vi bygger også opp en billedbank for Rema 1000s økologiske innhold. 

Og vi er ofte innom en Rema 1000-butikk for å sjekke at de gjør sin del av jobben med å gi folk flere økologiske valg. 

Les mer på Rema 1000s nettsider her:

 
FOTO: MARTE GARMANN
 

NY DRAKT FOR ADVOKATENE

 

Advokatfirmaet Torstrup AS i Stavanger er på flere måter utypiske advokater. Ikke bare er de uformelle, kjapp i replikken og kvikk i hodet. De assisterer både oljefolk, konsernledere og entrepenører. De hjelper barnevernsbarn, voldsofre og kriminelle. De er forretningsadvokater, forsvarere og meklere i vanskelige familiesituasjoner. Men de går til alle oppgavene med samme engasjement og fordomsfrie innstillingen. 

Nylig skulle de flytte inn i det nyoppussede Hermetikklaboratoriet i Stavanger. Samtidig skulle de forkorte navnet sitt og få to nye partnere. Derfor trengte de et uttrykk som kan passe personligheten deres. Og som den brede klientbasen kan identifisere seg med.

Vår flinke samarbeidspartner Kristine Sauge fant en diskret jordnær brunfarge som passer den enkle logoen. En ikonisk t, som er både kraftfull og usnobbete.

De har fått ny grafisk profil, nyoppussede hjemmesider, Facebooksider og LinkedIn-profil. Nå kan alle få et skikkelig førsteinntrykk av hvem som skal hjelpe dem i jusens verden. 

Se hjemmesiden her.

     

 

LANGRENNSELITENS HEMMELIGHETER

 

Den gjengen du ser over her, er selvsagt ikke de norske skiheltene. Men teamet bak det nye magasinet fra DÆHLIE Sportswear. Sammen har vi formidlet Maiken Fallas løpevaner. Petter Northugs elghufs-løype. Astrid Uhrenholdt Jacobsens beste restitusjonstips. 

Se det lekre designet fra We Oslo, de knalltøffe bildene fra ByAksel og noen av de ekte skiheltene under her:

 
 

Tusenvis av langrennsløpere satte strek for sesongen med årets Birkebeinerrenn. Vel over målstreken fikk de magasinet YOUR ARENA i gave fra DÆHLIE. Der får de råd fra verdens beste utøvere om hvordan de kan trene for å gå enda bedre neste år. Magasinets konsept og tekst står IBY for.

DÆHLIE samarbeider tett med Skilandslaget om å utvikle sportstøy. Men de deler også kunnskap, erfaringer og oppturer med leserne. Langrennselitens treningstips blir derfor først publisert i printmagasinet Your Arena. Magasinet er et lokomotiv for innholdsproduksjonen  der DÆHLIE ønsker å gi leserne relevante historier om trening og landslagsløpere gjennom hele året på sin brand-site og på sosiale medier.

 

 

Etter en fantastisk sesong ønsker vi å la våre brand heroes være inspirasjonskilde for trening når snøen er borte. 
Linda Linnebo, markedssjef i Active Brands/DÆHLIE. 

 

 

 

NESTE GENERASJON DÆHLIE

I 20 år har både eliteutøvere og entusiaster gått for gull i sportstøy fra Bjørn Dæhlie. Nå endrer DÆHLIE både design og profil og kler opp en ny generasjon vinnere i skisporet.

IBY har hjulpet til med å smøre DÆHLIE-språket for de neste 20 årene.

En ny ham trenger et nytt språk. WE Oslo og Superblaise har lagt grunnlaget med designstrategi. Kristine Lillevik i WE Oslo og DÆHLIEs egne designere har gjort uttrykket råere, mer moderne og klar for jakten på den perfekte skituren. Det gjelder ikke bare de innovative klærne som du ser på videoen under her (som Willy Nikkers har laget). Men også logoen, billedspråket (av Aksel Jermstad) og hele den grafiske profilen.  

Det er en tøff stil, basert på kraft, prestasjon, fart og fremdrift. Det må også gjenspeiles i språket. Samtidig satser DÆHLIE stort i Europa og USA. Og har derfor valgt å bruke engelsk som hovedspråk i kommunikasjonen.

IBY har vært med å finne et stemmeleie for merkevaren både på norsk og engelsk. En brand voice som skal gjenspeile  arven fra Bjørn og ambisjonene for fremtiden.

Språket skal passe til DÆHLIEs "brand heroes":  Topputøvere som Therese Johaug og Petter Northug er både testpiloter og ambassadører for sportsmerket. Idrettsfolk på dette nivået, og idrettstøy med et slikt uttrykk, trenger et power-språk. 

Det er vi stolte av å ha hjulpet dem med.  

VIDEO: Willy Nikkers

ALLE FOTO: AKSEL JERMSTAD/BY AKSEL

 

For mer informasjon:

activebrands.com

dæhlie.com

 

 

GOD SMAK ER HELE HISTORIEN

Et bakeri er aldri bedre enn sitt daglige brød. Godt Brøds historie ligger i den velsmakende baksten.

Bakeverkstedet Godt Brød feiret 20-årsjubileum i desember 2015. Historien om et av landets første økologiske bakerier – som vokste seg ut av en liten butikk på Nedre Korskirkeallmenning i Bergen og ble en stor familie av bakeverksteder i flere av landets storbyer – var fascinerende nok i seg selv. Men det var smaken som var den egentlige hovedpersonen.

Sammen med Godt Brøds 42 flinke bakere, matstylist Kristin Hove de stilsikre designerne Bjelke & Yang  laget vi en bakebok som viser hvordan de baker sine brød og boller. En bok som lærer gjestene deres hvordan de kan lage sine favoritter hjemme på kjøkkenet. Og som forteller hvordan god smak og god samvittighet henger nøye sammen.

Under arbeidet med boken har vi bygget opp Godt Brøds bildebank, slik at bakerikjeden kan vise frem både flinke medarbeidere og deilige bakevarer. Samtidig har vi hatt ansvaret for Godt Brøds Facebook- og Instagramkonto, og laget nyhetsbrev til bakerverkstedets mer enn 20 000 BakeVenner.

Alle de deilige bollene og de gode brødskivene vi har spist gjennom samarbeidet med Godt Brød har styrket oss i troen på at historien vi har fortalt handler om god smak.

 
ALLE FOTO: MARTE GARMANN
 

ÉN ÅRE. TO HJUL. TRE DØGN I VERDENS VAKRESTE SKJÆRGÅRD.

«Jeg sitter i en gul kajakk på nordsiden av øya Vega. Klokka er ni på kvelden. Himmelen er nesten skyfri og sola står fortsatt høyt.»

Slik åpner hovedteksten vi skrev for Sør-Helgeland Regionråd. De ønsker å profilere Helgelandskysten som en fantastisk kyststrekning og samle de ulike aktivitetstilbudene under destinasjonsnavnet Øyriket. Vår jobb var å padle og sykle i denne fantastiske naturen – og skildre dens unike kvaliteter i Øyrikets framtidige digitale og analoge kanaler.

 
ALLE FOTO: TORBJØRN EKELUND

A FOODIE GOOD TIME!

 

Selvfølgelig. Et hotell er først og fremst bed and breakfast. Senger og frokost. Men for oss som er så glad i god mat og drikke, er det en fest å jobbe for  THE THIEF.

 

Det ikke bare ser bra ut når Johan Laursen setter sammen rettene fra Fru K og THIEF Food bar til fotografen. Det smaker også av nordisk eventyrlyst og internasjonal komfort food. Og når Chris Grøtvedt i baren begynner å lage signaturdrinkene sine er det bare å avslutte arbeidsdagen. 

Det er en fryd å hjelpe folk som er lidenskapelig opptatt av å lage noe som er bra. Som ikke gir seg før det sitter. Og som er tydelig stolt når de føler de får det til.  

ALLE FOTO: MARTE GARMANN

NORDENS TØFFESTE MATMAGASIN

 

Nord er stadig på jakt etter den nordiske smaken. De engasjerte, dyktige kokkene. Den kortreiste, økologiske kyllingen. De nye trendene på det nordiske kjøkkenet. De forsøker å spre kunnskap om matkulturen vi lever midt oppi her på nordkalotten.

Og det er vi glade får at vi får lov til å være med på.

Både som spaltister, redaksjonelle rådgivere, matstylister og fotografer. Vi lager spalten Pappas beste, der vi lager mat som passer for sultne fedre og barn i hektiske hverdager. Men vi får også møte mange matmisjonærer som vi lærer mye av. 

Vi deltar også i redaksjonsrådet til Nord. Vi bidrar med tekstredigering, tittelproduksjon og de hektiske diskusjonene om coveret sekunder før deadline. 

Redaktør Anya Seeberg Liaaen er ikke ulik maten som er under her: Like søt og fargerik som hun er raus og kreativ. 

 

ALLE FOTO: MARTE GARMANN
 
 

ALLE BARN (OG PAPPAER)

LIKER FASTFOOD

 

Som mange andre foreldre spør vi barna flere ganger i uken: 

«Hva vil dere ha til middag i dag?»

De svarer som barn ofte gjør. Og inni oss vet vi jo at vi også har mest lyst på en saftig burger, en sprø pizza eller kanskje en kebab full av sterk saus. Men så sier vi: "Vi kan jo ikke spise gatekjøkkenmat hver dag heller!»

«Hvorfor ikke?» spør de.

Fotograf Marte og matskribent og hobbykokk Per Asbjørn brukte et år på å lage pappas (og barnas) favorittmat hjemme på kjøkkenet. Vi gikk gjennom de klassiske fast-food-vinnerne. Og publiserte forsøkene kontinuerlig i Matmagasinet Nord. Det vi kom frem til, var at det ikke er så vanskelig å lage bedre gatekjøkkenmat enn kjedene. Og du verden så godt det er.

Vi ga ut boken på lille Garmann forlag. Og dro til Sande og besøkte Eivind Platou og Made By Handwerk. Og det ble full klaff. Designerne snekret bokomslaget i fullstørrelse. En egen Pappamat-kiosk med logo i utskåret tre. Det kunne knapt ha passet bedre til den hjemmelagde fast-fooden. (Boken fikk da også både diplom i Grafills Årets bøker og vant Gourmand Cookbook Award for Norge i klassen "Best Foreign Cooking".

De beste tilbakemeldingene er imidlertid de mange pappaene (og mammaene og barna) som stadig forteller at "den der pappamatboka bruker vi mange ganger i uka!"

Da har prosjektet lykkes, syns vi!  

 
ALLE FOTO: MARTE GARMANN
 

LETT Å LEVE SUNT MED DESIRÈE

_Q9A3985.jpg

Vi angret bittelitt på alle kanelbollene vi hadde kjøpt til det første møtet. Da Desirèe Andersen (og hennes omtrent nyfødte baby) kom inn på kontoret vårt høsten 2018, skjønte vi raskt hvorfor så mange følger nettopp henne for å få en sunnere livsstil. Hun var et helt lite treningssenter alene.  

Og nå skulle vi lage kostholds- og treningsbok sammen.

_Q9A5318.jpg

Desiree er en av Norges mest populære treningsblogger. På fitfocus.no har hun gitt mer enn 100.000 følgere trenings- og kostholdssråd til følgerne sine i mange år. De elsker de sunne oppskriftene og de lettfattelige øvelsene hennes. Og har kunnet kjøpe hefter med lette, sunne kost- og treningsplaner.

Da Pilar forlag skulle gi ut bok med det populære livsstilsopplegget hennes, ga de IBY oppdraget med å produsere boka fra a til å. Vi har kanskje ikke blitt så mye tynnere selv, men det har blitt en skikkelig fin og brukervennlig bok.

forside_fit-pÜ-30-dager_low.jpg

Slik beskriver hun “Fit på 30 dager” selv:

Det skal være lett å leve sunt. Derfor er denne boken bygget opp slik at du skal kunne velge den veien som passer din definisjon av fit. Enten du ønsker å gå ned i vekt, bli sterkere, få bedre kondisjon, få ønsker inspirasjon til et sunnere kosthold – eller alt sammen!

Utover høsten skrev og kokkelerte Desirèe hjemme på Tjøme. Hun fotograferte all den sunne, gode maten og fortsatte bloggingen midt oppi amming, hundelufting, trening og småbarnstilværelse. Det var imponerende, syntes vi som fikk være med på joggetur og i treningsstudio for å ta bilder av energibunten.

Vi testet oppskrifter hjemme på kjøkkenet. Vi visste at Desirèe hadde slitt med dysleksi, men det kunne vi ikke se noe av når vi fikk tekster til redigering og korrektur. Vi snekret boka sammen med designer Christine Sanne Sunde. Vi tok til og med en runde med styrketrening på kontoret for å sjekke om øvelsene var mulig å forstå ut fra beskrivelsene. 

Og da de første salgstallene kom rett over nyttår, suste sønnavinden fra Vestfold rett inn på toppen av bestselgerlisten. Det er vi selvsagt superstolte av. Men strengt tatt ikke så overrasket over.